En spent Bernt på rad 5
Swindon-fan Bernt V. Heiseldal har nok en gang vært på tur for å se Swindon Town, og her kommer hans reisebrev fra Johnstone Paint Trophy-finalen på Wembley i slutten av mars.
Da Swindon for femte gang i klubbens 132 års historie skulle spille på Wembley, var det ikke noen tvil om at jeg skulle over. Forhåpentligvis skulle de også reise kjerringa etter forrige nedtur der. Denne gangen fikk jeg med meg Arvid, en kamerat som er Leeds-supporter.
Vi bodde på Lancaster Hotel, et fint sted som ligger rett ved Hyde park. Kan anbefales. Vi fløy til London fredagen og etter å ha ryddet opp i en liten feil fra hotellets side (hotellet gav oss dobbelseng i stedet for to enkelt senger som jeg hadde bestilt), var vi klar for kamper og London-helg.
Først litt om lørdagen: Leeds spilte borte mot Millwall og vi hadde kjøpt billetter gjennom Millwall etter litt om og men. Sendte tidlig epost til Millwall og spurte om vi kunne kjøpe billetter. Korrespondansen var omtrent som følger i fire eposter fram og tilbake:
Bernt: Vi er to nordmenn som skal til London. Er det noen mulighet for å kjøpe billetter til kampen mot Leeds på nettet, eller er dette definert som høyrisikokamp slik at man må være registrert medlem.
Millwall: Det er kun medlemmer som kan kjøpe billett.
B: Kan vi bli medlemmer?
M: Ingen problem. Man kan melde seg inn på hjemmesiden vår.
Noen dager senere leste jeg at billettsalget var åpent for alle via hjemmesiden til Millwall.
Vi hadde ikke vært på The Den tidligere og banen ligger i Sør-London, et område man ikke besøker sånn helt uten videre. Må ta med at det var flere nyere bygninger som fikk området til å se litt bedre ut, men det var ikke noen sjarmerende nabolag. Vi satt på en slags familietribune blant hjemmesupporterne, uten at det var roligere av den grunn. Ung som gammel viste hva de syntes om gjestene fra nord med kroppspråk og kombinasjoner av banneord som var nye for meg. Kampen var preget av innsats framfor ferdigheter og det er helt utrolig at det bare ble fire gule kort. Leeds vant 1-0 og Arvid klarte å holde seg rolig heldigvis. Vi reiste raskt bort fra stadion etter kampen for å komme til mer siviliserte områder.
Søndag var min dag med tur til Wembley og stemningen var roligere og triveligere enn dagen før. Supportere om hverandre i godt humør og nesten ingen politi i solskinnet utenfor stadion. Vi hadde med norsk flagg for å markere at vi (jeg) var en del av ”Robins all over the world” (klubbens sang for finalen etter ”Rocking all over the world” av Status Quo som spilles når vi vinner på County Ground). Billettene ble hentet på Wembley og plassene var helt kanonbra. For to år siden satt vi på øverste rad, men denne gangen fikk vi plasser på femte rad, rett bak målet. Arvid fikk låne skjerfet mitt og vi var klare for kamp. Det var forøvrig lagt ut ansiktsmasker av Di Canio på alle setene.
Bernt og Rockin' Robin koste seg på Wembley tross tap
Stemningen var god i første omgang, men Chesterfield hadde store sterke folk som effektivt stoppet våre små kjappe vinger. Det ble ikke skapt så mange sjanser; Chesterfield fikk et mål annullert for offside og Connell burde ha skåret, men valgte å prøve på et spektakulært saksespark i stedet for en rolig avslutning og avslutningen gikk utenfor mål.
Andre omgang fikk en fæl start da Risser satte ballen i eget mål etter ett minutt da han prøvde å stoppe et innlegg. Klønete og utrolig irriterende. Swindon prøvde å presse framover skapte noen sjanser, men klarte ikke å skåre. Med nesten alle mann i angrep, fikk Chesterfield et par sjanser på kontringer. Den første reddet Foderingham, men på overtid, skårte Chesterfield 0-2 målet og kampen var over. Dessverre ikke ufortjent seier, men likevel så utrolig surt. En ting er å tape en seriekamp, men det er så himla forskjell på å vinne eller tape på Wembley. Jeg trodde oppriktig at vi skulle slå bunnlaget i divisjonen over, men nok en gang klarte ikke Swindon å ta ut det lille ekstra når det virkelig gjaldt. Vår del av Wembley ble fort tom, mens de blå supporterne stod igjen og sang og hyllet sine spillere som viste fram pokalen og feiret med Champagne. Vi lutet hjemover denne gangen også og trøstet oss litt med at vi fortsatt topper tabellen.
Resten av dagen gikk rolig for seg med litt trøsteøl og mat før vi reiste hjem igjen mandag. Simon Ferry og et par kamerater eller spillere (kjenner ikke igjen alle de nye fjesene) ble observert i Londons gater på shopping mandagen. Vurderte å stikke bort, men tenkte at det fort kunne blitt litt klamt hvis jeg trodde kameratene var Swindon-spillere eller omvendt, så jeg stod over. Hadde nok ikke forstått hans brede skotske dialekt uansett.
Forøvrig har jeg en forferdelig statistikk når det gjelder å se Swindon spille. Har sett 7 kamper som har endt i 4 tap og 3 uavgjort. Er ikke overtroisk, men vurderer sterkt å holde meg hjemme hvis de skal spille på Wembley igjen.
Bernt V. Heiseldal
